Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1889
Kristiania, begynnelsen av mars 1889
Jeg har vært nede i teateret og sett Ibsens "Fruen fra havet"∗. Stemningen blant publikum var matt, og jeg kan ikke nekte, at stykket gjorde mindre virkning fra scenen enn man skulle tro. Opptrinnene med "den fremmede mann" som ved lesingen gjorde inntrykk, falt fullstendig døde til jorden ved oppførelsen. Reimers''∗ ytre apparisjon virket fullstendig desillusjonerende (han så ut som en tømmermann som kom fra arbeid), og fru Gundersen∗ formådde heller ikke å frembringe den oppskremthetens uhygge og redsel i stemning som må hvile over disse opptrinn, om de skal virke betagende. Forøvrig har jeg sett, at disse scener også ved oppførelsen på utenlandske teatre ikke har gjort den tilsiktede virkning. Det mystisk-hemmelighetsfulle som hviler over disse opptrinn tar seg kanskje ikke ut når skikkelsene får kjøtt og blod på en scene.
Fru Gundersen spilte Ellida Wangel respektabelt, men hennes prestasjon var for meg en skuffelse. Den manglet den ild og lidenskap som skulle gripe og holde oss fangen.
Meg forekommer det, at "Fruen fra havet" er det av Ibsens stykker som har vist seg svakest på scenen.
Publikum har imidlertid møtt mer mannsterke frem, enn på lenge har vært tilfellet ved Ibsen-forestillinger. Er det den forsonende slutningsakt?